I 1988, på IOCs 91. sesjon, ble fire kandidatbyer vurdert for å være vertskap for de 17. olympiske vinterleker - den bulgarske hovedstaden Sofia, sentrum av amerikanske Alaska Anchorage og to byer i Nord-Europa - norske Lillehammer og svenske Östersund. Hovedkampen utspilte seg mellom disse to representantene for nabolandene, der nordmennene vant.
Lillehammer er en ganske gammel by, hvor de første bosetningene dateres tilbake til jernalderen. Det kan på ingen måte kalles en metropol - byen hadde da bare 25 tusen innbyggere. Fram til 1994 hadde han ingenting med den olympiske bevegelsen å gjøre, med mindre vi selvsagt anser at den israelske etterretningen eliminerte en kelner i Lillehammer, som den betraktet som en deltaker i terrorangrepet i München-OL.
For 1994-spillene bygde byen en fantastisk hoppbakke "Lisgardsbakken" med 40 tusen seter, som til og med fikk en prestisjetung arkitektpris. Åpnings- og avslutningsseremoniene til OL ble holdt der. Dette idrettsanlegget er fortsatt i utmerket stand - i Norge skal de igjen bruke Lisgardsbakken i Vinter-OL 2016.
De fleste konkurransene ble holdt på Lillehammer, men arrangørene tok noen starter til nabobyene. Så skøyteløpere konkurrerte i Hamar, skiløpere - i Ayer og Ringebu, ble det avholdt flere hockeykamper i Jovik, og en bobbane var lokalisert i Handerfossen. Alle olympiske arenaer befant seg på en avstand som ikke overstiger 50 kilometer.
Ved dette OL deltok de første republikkene i Sovjetunionen for første gang i statusen som uavhengige stater, som republikkene som tidligere utgjorde Jugoslavia og Tsjekkoslovakia. Som et resultat nådde det totale antallet deltakerland maksimalt antall vinter-OL på den tiden - 64. Men antall deltakere viste seg å være mindre enn ved de forrige vinterlekene - 1739. OL fra Norge (26 medaljer)), Tyskland (24), Russland (23) og Italia (20). Russerne vant fem priser hver i kunstløp, langrenn, hurtigløp og skiskyting, men klarte ikke engang å slå seg inn i topp tre i hockeyturneringen.
