Et av symbolene på de olympiske leker er ild. Den skal brenne i en spesiell container - en "bolle" - på stadion der de fleste konkurransene foregår. Og når OL er over, slukkes brannen for å blusse opp igjen om fire år, men i en annen by. Dette er en vakker, høytidelig seremoni.
De olympiske leker ble født i det gamle Hellas. Myter sier at folk i lang tid var helt hjelpeløse foran naturkreftene. Uten ild kunne de verken varme opp hjemmet eller beskytte seg mot store rovdyr eller lage varm mat. Og brannen var på det hellige fjellet Olympus, der gudene bodde, ledet av den øverste guden - Zeus. Men himmelen skulle overhodet ikke dele denne gaven med ynkelige dødelige. Og så en dag stjal titanen Prometheus, som ønsket å hjelpe mennesker, stjålet ild og førte den til jorden. Den rasende Zevs utsatte Prometheus for en forferdelig straff: Titanen ble lenket til en stein i de fjerne fjellene, der hver morgen en ørn fløy inn og hakket på leveren. Bare mange år senere ble Prometheus løslatt.
De takknemlige grekerne bevarte titans prestasjon til minne om dem. Ild har blitt et slags åndeliggjort symbol for dem. Han minnet folk om Adel og pine av Prometheus. Dermed tente de bål før starten på viktige hendelser, bøyde de seg for hans minne. I tillegg ble de magiske egenskapene til rensing tilskrevet ild. Derfor, ved å tenne på det, forfulgte arrangørene av sport, spesielt viktige som de olympiske leker, et dobbelt mål. For det første hyllet de minnet til Prometheus, og for det andre håpet de at alle deltakere og tilskuere ville bli "renset" for dårlige tanker og intensjoner, og konkurransen ville ikke bli overskygget av noen krangel eller fiendskap.
Da OL takket være baron Pierre de Coubertin og hans medarbeidere ble gjenopplivet, ble tradisjonen med å tenne bål gjenopplivet med dem. Den brøt først ut ved OL i Amsterdam i 1928, og under OL i Berlin i 1936 ble den brennende fakkelen levert til stadion ved hjelp av et stafettløp. Siden den gang er det slik den olympiske flammen ankommer stadion, hvor bollen skal lyse. Å delta i et slikt stafett betraktes som en ære, og å være på den aller siste fasen, det vil si å tenne bålet med en fakkel med egne hender, er en stor ære, som bare de mest ærede idrettsutøvere blir tildelt.
