I Sør-Amerika får verdensmesterskapet i fotball fart, som tradisjonelt gir fansen "kremen" fra landslagene, ødelegger alle spådommer, avslører nye talenter og "begravelser" -favoritter. Den andre kvalifiseringsrunden er ennå ikke avsluttet - og mange av dem har allerede falt inn, og de undervurderte deltakerne har vist ganske skarpe tenner.
En av de største dramaene i begynnelsen av turneringen var svikt i det spanske landslaget, som tidligere hadde tatt to EM-titler og verdensmesterskapet i 2010 på rad, og som hadde ødelagt alle håpet i det nåværende mesterskapet før sluttspillet. Nummer én på FIFA-rangeringen, Red Fury kunne ikke motstå angrepet fra de hensynsløse nederlenderne og de desperat motiverte chilenerne. Det er symbolsk at laget fullstendig avsluttet turneringen (den tredje kampen i gruppen kan kalles Fury Rojas offisielle farvel til tittelen) og overga mesterens krefter den dagen da kong Juan Carlos II av Spania trakk seg fra tronen - 18. juni 2014.
Det portugisiske landslaget mistet øyeblikkelig ansiktet i turneringen. I åpningskampen med tyskerne spilte Cristiano Ronaldo og kompaniet mer fornærmede gutter enn de forhærdede arvingene til Eusebio og Luis Figo. Den kontroversielle straffen provoserte ikke "Team of the Chosen", som det portugisiske landslaget heter, men gjorde at de bokstavelig talt "ble syke". Til slutt ble startmotivasjonen til Pyreneene ødelagt av mobberen Pepe, som ble utvist for usportslig oppførsel. Dermed forsynte Portugal seg med en mengde problemer i kampen om sluttspillet.
Ikke mindre tristhet for fansen er utsiktene til å reise for raskt hjem for spillerne i England og Italia. I ansiktet til ansikt-duellen til de europeiske lagene vant Blue Squadron, og representantene for den gamle verden mistet møtene med Uruguay og Costa Rica. Paradoksalt nok var det bare de barske Costa Ricans i denne gruppen som sikret seg inn i sluttspillet, og lot de tre lederne finne ut hvem som er mer verdig til å holde dem selskap.
Blant europeerne som virkelig hevder mesterskapet, er landslagene i Tyskland og, merkelig nok, Frankrike og Nederland. Teamet, ledet av Joachim Loew, er som en vinnermaskin. Sterk karakter, taktisk fleksibilitet, tillit til sin egen uovervinnelighet og, viktigst av alt, enhetens ånd - noen ganger hjelper tyskerne mer enn de individuelle egenskapene til spillerne. Nederlanderne derimot ligner noen ganger på en farlig barberhøvel - de er ikke redd for noen, de feier bort alt på vei til målet til sine rivaler og skyter på dem som fra en kanon. Imidlertid er det en risiko for at bladet kan bli kjedelig hvis Louis van Gaals anklager blir kastet bort for raskt. Eksperter forventer også lysstyrke fra Frankrike, som teamet til Didier Deschamps, som smakte verdens søteste i 1998, allerede viser med suksess.
